Det har vært stille her inne noen dager, men det betyr ikke at Frigitt har stått stille.
Tvert imot.
De siste dagene har det handlet mindre om å rope høyt, og mer om å bygge litt grunnmur.
Ikke den glamorøse delen. Ikke den delen noen skriver store pressemeldinger om.
Den delen som gjør at musikken får et sted å bo.
Vi har jobbet med å rydde i låtene, samle dem bedre, lage tydeligere innganger og finne ut hvordan Frigitt skal presenteres videre.
Ikke som en sjangerboks.
Mer som forskjellige rom.
Noen låter er rå og direkte.
Noen står alene i mørket.
Noen puster litt roligere.
Noen har fullt trykk.
Noen hører hjemme i den stille solnedgangen, der det ikke trengs så mange ord før man skjønner hva sangen prøver å si.
Derfor har vi begynt å bygge spillelister rundt vibene i Frigitt, ikke bare rundt kategorier.
Dette handler egentlig ikke om å sortere musikk pent.
Det handler om å gjøre det lettere å finne riktig låt når man er i riktig stemning.
En sang som Da verden ble deg skal ikke nødvendigvis ligge i samme rom som Nattbussen hjem.
Han på plakaten og Når lyset står på kommer fra forskjellige steder i kroppen.
Fossen går som før bærer noe annet enn Buffrar Aldri.
Det er helt greit.
Frigitt skal få lov til å være bredt, så lenge det er ekte.
Akkurat nå jobbes det også med hvordan hver låt skal pakkes bedre rundt seg selv: titler, beskrivelser, tekster, små videoklipp, spillelister og presentasjon.
Ikke for å gjøre alt glatt og perfekt, men for at sangene skal få den ramma de fortjener.
Vi kommer ikke til å late som dette er en stor maskin.
Det er det ikke.
Frigitt er fortsatt smått, manuelt og underveis.
Ting prøves. Ting justeres. Noe treffer. Noe treffer ikke.
Men målet er ganske enkelt:
Å slippe norske låter som faktisk kjennes ut som noe.
Ikke bare innhold.
Ikke bare filer.
Sanger.
Det kommer mer…